I Thea Abela Yakira Oldans kronikk, «Beckheim og Ness bruker antisemittisme som våpen», beskrives måten høyreradikale figurer i Norge bruker antisemittisme-kortet for å stilne kritikk, samtidig som de fremstiller «det å stå opp for minoriteter og likeverd … som ideologisk ekstremisme mens grove karakteristikker av muslimer, skeive og antirasister får stå uimotsagt». Men Oldan går ikke langt nok i å vise hvor tett sammenvevd minoritets- og islamhat er med Israel-støtte. Hun får det til å virke som en motsetning. Det er det ikke.
Fenomenet «sionistisk antisemittisme» virker som en tilsynelatende motsetning: At jødehat i moderne tid ofte har vært akkompagnert med Israel-støtte. Det er kjent at Adolf Eichmann, en av de viktigste arkitektene bak holocaust, deltok i Haavara-avtalen: Et program som gjorde det mulig for jøder å emigrere fra Nazi-Tyskland til Palestina.
Men det går også enda lenger: En av de ekleste nettsidene jeg har vært på,
www.masada2000.org, er en California-basert anti-Palestinsk pro-sionistisk nettside, kjent for å ha en «dirt list» av selv-hatende, Israel-fiendtlige jøder. Man trenger med andre ord ikke å gå til arabiske nettsider for å finne eksempler på brutal og aggressiv antisemittisme. Sionistiske jøder er ofte bedre på dette.
Det som gjør sionisme antisemittisk i begge eksemplene er at de går til angrep mot den «rotløse jøden»: Jøden uten hjem, jøden som nektet å la seg integrere eller assimilere da moderne nasjonalstater oppsto, akkurat som romfolkene og samene.
Men det er også her islamofobien i sionismen blir tydelig: Muslimer anses også, som de selvhatende jødene, romfolk og samer, å være motvillige til å la seg integrere. Hatet mot muslimen er hatet mot den som nekter å la seg integrere. Derfor kan Sylvi Listhaug på en og samme tid si at hun kun ønsker innvandrere «som vil være her», at «islam er en trussel mot Europa» og at hun «støtter Israels rett til å forsvare seg». Det er ingen motsigelse i dette – alt er et angrep på den som ikke vil la seg integrere, den rotløse jøden, muslimen eller rompersonen.
Så når Beckheim og Ness kombinerer aggressiv sionisme med islamofobi, anti-LHBT+ og anti-innvandring, er det på sin plass. Sionisme har siden starten vært et hesteskoprosjekt mellom høyreekstreme som hater rotløshet og fremmedhet, og innvandrere (tenk på eksiliranere) som føler seg fremmedgjort og desperat søker seg til noe opprinnelig som ikke finnes, eller i beste fall blir en karikert opprinnelse. Felles for partene er en grunnleggende frykt for den andre, den ukjente, den som ikke snakker mitt språk, som har noe subversivt og angsttrykkende ved seg.